Inkluderingsprest Elisabeth Kristiansen.

Inkluderingsprest Elisabeth Kristiansen.

Abloom har den glede av å ha inkluderingsprest, Elisabeth Kristiansen, med på laget. I sommer spilte vi inn et intervju med henne som kommer til å bli vist. Den vil bli vist på fagkonferansen den 19. november. Elisabeth har jobbet som prest i over 20 år, og jobber for tiden som inkluderingsprest i Rælingen kirke. Hovedfokuset hennes er inkludering av vanskeligstilte personer, særlig de med funksjonsnedsettelser.

– Hva betyr årets tema, “Død og sorg – en bortgjemt virkelighet”, for deg personlig?

– Jeg har alltid vært opptatt av døden og sårbarheten i livet. Vi vet at vi alle skal dø. Jeg har siden jeg var barn, vært redd for å miste noen av mine. Det tror jeg mange kjenner seg igjen i. I arbeidet mitt har jeg vært mye i berøring med døden og døende mennesker. Arbeidet som prest består blant annet av begravelser, å sitte hos mennesker som skal dø og å gå med dødsbud til de som har mistet sine nærmeste. Jeg synes alltid det er tungt å skulle fortelle noen at en de er glad i er død. Det er en brutal beskjed å få. De som jeg sier det til, får det vondt. Jeg kan synes begravelser kan være både fine og triste. Det er trist å miste en mor, uansett alder. Samtidig er mange etterlatte fulle av takknemlighet for det moren betydde for dem. Det er fint å merke kjærligheten. Jeg synes det er en stor ære å få lov til å delta i å ta et siste farvel. Jeg synes også det er fint å få snakke med gamle om døden. Vi snakker for sjelden om døden.

– Mange i vår målgruppe sliter allerede mye med kommunikasjon. Har du noen tips til hvilke offentlige instanser og andre tilbud de kan henvende seg til for å få hjelp og støtte etter å ha mistet et barn/forelder med spesielle behov?

– Sykehusene har ofte personale som er spesielt utdannet til å prate med personer som opplever død i nær familie. Mange tar også kontakt med oss prester. Det finne sorggrupper for foreldre som har mistet barn og barn som mister foreldre i ung alder. Det er gode tilbud. Kommunehelsetjenesten skal tilby hjelp, så det er viktig å ta kontakt. Foreningen for barnepalliasjon (FBB)  har en del på sin nettside. «Foreningen et barn for lite» har mye om det med å miste barn. Flere frivillige organisasjoner tilbyr støttesamtaler og sorgstøtte. Pårørendealliansen arbeider med søskenperspektivet og det vil FFB også gjøre mer av framover.

– Hva er det som gjør at livet føles verdt å leve etter å ha mistet det kjæreste man har? Hvor finner man glede og lykke igjen?  Hvor viktig er det å dra sorgen ut av mørket?

– Det er viktig at vi kan stanse litt opp i de vonde følelsene. Ikke late som om de ikke finnes. Vi må tåle gråt og smerte hos mennesker vi møter, og vi må tørre å møte det selv. Det å få være med i begravelsen er viktig for de fleste. Da er det fint å gjennomgå på forhånd hva som skal skje og hvorfor. Å skrive ned noe om den som er død er også fint for de som kan det. Snakke om de gode minnene! Snakke om alt det gode som den som er død fikk bety, selv om livet kanskje var kort. For mennesker med utviklingshemming og barn, er det viktig å understreke at den som er død, er helt død. Puster ikke lenger, føler ikke noe lenger. Han eller hun kommer ikke på skolen eller jobben mer. Noen forteller om at gjenlevende barn holder dem opp dersom de har mistet et barn. De må stå opp om morgenen fordi de må hjelpe de andre barna sine. Det kan også være andre som trenger dem. Noen foreldre er takknemlige for at barnet døde før dem. De har hele livet vært redde for at deres voksne barn skal overleve dem. De er utrygge på hvordan samfunnet tar seg av barna deres. De er redde for ensomheten til barna hvis foreldrene dør først. Mange synes det er tungt å miste foreldre, men dersom foreldrene har hatt mye smerter, er gamle og svake eller slitne av å leve, så synes det er godt at de får dø. Det er tøft for mennesker med utviklingshemmede å miste foreldrene sine. Det kan føre til at de mister hjemmet sitt og fellesskapene sine. Det kan også være uforståelig hvorfor mor eller far ikke kommer på besøk. Andre mennesker med utviklingshemming kan forsone seg med at nå har mor eller far det godt. Nå er de i himmelen.

Elisabeth holder foredrag under fagkonferansen den 19. For å lese mer om hvilke rettigheter man har når en pårørende går bort, trykk her.