STOPPER ALDRI: Ablooms sterke og kloke leder, Faridah Nabaggala, lover å fortsette kampen for et mer inkluderende samfunn. Det er et livsprosjekt, et livskall! Foto: Abloom

STOPPER ALDRI: Ablooms sterke og kloke leder, Faridah Nabaggala, lover å fortsette kampen for et mer inkluderende samfunn. Det er et livsprosjekt, et livskall! Foto: Abloom

Bli bedre kjent med den dyktige og prisbelønte sosiale entreprenøren Faridah Nabaggala. 

Fra Uganda til Tøyen

Det hele begynte i Kampala i Uganda i 1971, året Idi Amin tok plass som diktator. Hun mener hun selv var veldig “våken”, allerede i mors mage. Fra hun var seks år gammel dro hun alene til andre byer, hun handlet for moren sin, satte seg i taxier og bidro til at livet til familien fungerte så godt som mulig. Dette var Idi Amins tid, og Faridah husker godt at barndomsårene var preget av frykt og krig. 

— Da jeg gikk i 2. klasse ble skolen stormet av geriljasoldater. De skjøt rundt seg, drepte mange barn… Det lå barnelik utover, men av en eller annen grunn ble jeg ikke truffet. Merkelig nok gikk det bra med meg, forteller hun. 

I 1992 kom Faridah til Norge. De neste årene brukte hun på å etablere familie, engasjere seg i nærområdet på Tøyen etter at døtrene begynte i barnehage og på skole. 

— Jeg skjønte jo ikke så godt hvordan ting fungerte her i Norge da. Hvordan kunne jeg hjelpe til? Det var aldri aktuelt for meg å være anonym og passiv. Dessuten var det jo mange utfordringer på Tøyen. Skolen kunne ikke gjøre alt alene, og selvfølgelig måtte vi som foreldre trå til for å forbedre miljøet. Det var min start på å bidra med frivillig arbeid i Norge. Selv om det var slitsomt, så lærte jeg enormt mye av det og er takknemlig for alle utfordringene på den tiden. På den måten tilegnet jeg meg mye kompetanse og nettverk – som jeg i dag nyter godt av som leder av Abloom. 

2005. Faridah føder sitt tredje barn. 

— Jeg hadde gledet meg veldig til å få en gutt. Fra før av hadde jeg to flotte døtre som ga meg bare positive erfaringer og mange positive minner om offentlige helsevesen og tiltak. Mohammed ble født i en bil på vei til sykehuset, faktisk rett utenfor. Men vannet gikk på Carl Berners plass, for han som kjørte bilen kunne ikke veien. Så jeg måtte jo peke og veilede mens fødselen var i full gang. Herlighet, det var rier og smerter og skrik. Likevel måtte jeg gjøre alt jeg kunne for å holde igjen. Alt gikk så fort, og på ettermiddagen 1. mars fødte jeg altså en gutt i en bil. Han ble tatt inn av sykehuspersonalet, da han var helt blå. På intensivavdelingen skjønte de fort at noe var galt. 

Faridah fikk beskjed om at Mohammed hadde en ansiktslammelse som skulle gå over etter seks uker. Hun ante ikke hva facialisparese (ansiktslammelse) var og ble sendt hjem med et barn som ikke kunne sove og ikke suge.

— Jeg var så sliten

— Følelsene mine gikk i alle retninger. Jeg var utrolig sliten, for den lille gutten bare skrek og sov jo aldri. Han var sulten, for han kunne ikke suge. Fra dag en var jeg i sjokk, og dét er noe jeg vet at skjer med mange andre foreldre i samme situasjon. Jeg trodde at jeg var så innmari sterk, at jeg ikke ville reagere på denne måten, gå med ubehandlet depresjon – alle de tingene som rammer mennesker som opplever det vi kaller livet. 

De tre første årene var Mohammeds liv var de vanskeligste i Faridahs liv. 

— Jeg visste ikke hva som var problemet, kjente ikke mine egne rettigheter. Det var kaos og slit hele tiden. Men det fantes gode mennesker rundt meg, også i helsevesenet. Da skjønte jeg at jeg måtte tak i situasjonen selv, søke informasjon og være mottakelig for veiledning. Det var bare så innmari mye informasjon, og det kompliserte alt at mange av tiltakene innen hjelpeapparatet ikke snakket med hverandre og knapt visste hvem som gjorde hva. 

Kunnskap og nye muligheter

2006: Faridah etablerer en samtalegruppe på Grønland i Oslo for foreldre som hadde barn med ulike funksjonsnedsettelser. Da hadde Mohammed fortsatt ikke en diagnose, men gikk rundt med en ansiktslammelse som skulle forsvinne etter seks uker. Det gjorde den ikke. 

— I denne gruppen fant jeg både trøst, informasjon og inspirasjon. Men kanskje mest alt: kunnskap om den målgruppen jeg i dag hjelper gjennom Abloom. 

Det året skjedde det noe avgjørende. Lærings- og mestringssenteret (LMS) ved Oslo Universitetssykehus oppsøkte Grønland Helsestasjon for å komme i kontakt med minoritetsspråklige foreldre. Samarbeidet med LMS er fortsatt sprell levende i 2018. 2006, 2007 og 2008 gikk med til å drive samtalegrupper, samt at Faridah var på behandling med lille Mohammed fem dager i uken. 

Vrangforestillinger og tabuer på løpende bånd

— Det var tydelig at det å være mor til dette barnet var en fulltidsjobb. Samtidig var jeg engasjert som FAU-leder og leder av driftsstyret ved Tøyen skole. Nettverket vokste pallelt med kunnskapen om funksjonshemmelser i minoritetsspråklige miljøer. Jeg fikk også innsikt i tabuer og vrangforestillinger: blant annet hørte jeg mødre si at etnisk norske ikke fikk funksjonshemmede barn. En annen utrolig vrangforestilling blant enkelte minoritetsspråklige var at barna var blitt funksjonshemmede fordi mor og far hadde flyttet til Norge. At mange trodde Gud hadde straffet dem med et funksjonshemmet barn, dét hadde jeg hørt om før i hjemlandet mitt. Men at etnisk norske ikke hadde funksjonshemmede barn, ja, dét var virkelig noe som forbauset meg at noen kunne tro. 

Fra 2008 til 2011 drev Faridah sitt eget foretak innen videoproduksjon (Baracca films). I tillegg samarbeidet hun med LMS om temadager hvor foreldre av funksjonshemmede barn og andre foreldre ble invitert og engasjert. På denne tiden fikk også Mohammed diagnosen Möbius syndrom, en veldig sjelden sykdom som fører til lammelser i ansiktet og nedsatt funksjonsevne. 

Kampen for synlighet

I 2011 ble Faridah intervjuet av NRK og Aftenposten, og det ble starten på en lang rekke medieoppslag med og om denne brøytebil-mammaen. Hun snakket åpent om skam, tabuer, vrangforestillinger og et hjelpeapparat som ikke var forberedt på å møte minoritetsspråklige med de utfordringene de hadde. En skulle tro at dette var blitt gjort før, men så sent som i 2011 var det ingen minoritetsspråklige mødre som aktivt kjempet for å synliggjøre denne gruppens barn med funksjonshemmelse. 

— Dette må jo ha vært en glemt gruppe før jeg kastet tematikken ut i flombelysning. Sånn var det bare! 

Men Faridah hadde større planer, selv om hun gikk rundt og følte seg ensom. Dag etter dag gikk hun omkring og savnet møteplasser for mennesker i hennes situasjon. 

— Jeg lurte på: hvor er de etnisk norske? Brukerorganisasjoner hadde jo eksistert i mange år, men jeg ante ikke at de eksisterte.
— Jeg ville starte en filmfestival

I 2012 bestemte hun seg for å opprette en møteplass i samarbeid med LMS. Det resulterte i en filmfestival, av alle ting. 


Faridah Nabaggala på Handy Filmfestival på Filmens Hus  i 2012. Handy ble senere til Abloom.

Faridah Nabaggala på Handy Filmfestival på Filmens Hus i 2012. Handy ble senere til Abloom.

— Jeg var veldig klar på hva jeg ville gjøre, og det var å arrangere en filmfestival ved navn Handy der minoritetsspråklige barn og unge med funksjonsnedsettelser og deres pårørende ble satt i fokus. Til min store overraskelse dukket det opp hundre mennesker på Filmens Hus. Jeg leide salen, kjøpte inn mat selv og fikk frem noen filmer fra her og der som handlet om temaet. Dette måtte skje, med eller uten hjelp fra andre. 

Fra Handy til Abloom

I 2013 fant Faridah ut at konseptet måtte vokse, navnet måtte endres og gjenspeile formålet: at alle barn og unge med funksjonsnedsettelser skulle få blomstre. Dermed ble Abloom navnet på filmfestivalen og det unge organisasjonen. Fra en dag med filmvisning i 2012 til tre fulle dager i 2013 på Saga Kino: ting begynte å rulle. Ordfører Fabian Stang (H) var den første politikeren som viste interesse for Abloom, og han gjestet også den første fagkonferansen under Abloom Filmfestival 2013.  

— Da lærte jeg også å søke offentlige midler, håndtere avslag på avslag og lærte meg reglene i det norske organisasjonsliv. Men jeg bestemte meg for å ikke gi meg, og da ble andre foreldre i min situasjon inspirert til å bli med meg i kampen. De backet meg opp, så plutselig var jeg ikke alene om alt dette. 

Vinner av Oslo Bys Kunstnerpris 2014

2014 var nok et godt år. Abloom gjennomførte en vellykket filmfestival med sterkt økende publikumstall og flere filmer. Samme år ble Faridah nominert til Oslo bys kunstnerpris – uten å være klar over det. 1. april 2015 fikk hun en svært uventet telefon fra ordfører Fabian Stang (H).  

— Først trodde jeg det hele var en dårlig spøk. En real bløff, siden det var første april. Men så forstod jeg at det virkelig var Oslos ordfører som var på tråden og gratulerte meg med en pris jeg fortsatt setter veldig stor pris på. Den åpnet så mange dører for meg og Abloom. Arbeidet vårt og målgruppen vår ble endelig anerkjent, og dermed ble også søknader innvilget. Vi begynte å få mer midler og oppmerksomhet for det arbeidet vi gjorde. 

16. mai ble hun intervjuet på TV2 Nyhetskanalen og var veldig nervøs, selv om det er vanskelig å se når man går gjennom klippet.  

Abloom vokser

2015-festivalen ble nok en suksess. Igjen steg publikumstallet, kvaliteten på filmene var bedre og Abloom økte egenproduksjonen av videoer. 2016 kom, flere mennesker ble engasjert og ansatt i ulike stillingstyper og lederansvaret vokste. I tillegg fikk Abloom Filmfestival 2016 besøk av Geir Lippestad. 

— Men viktigst av alt: målgruppen vår ble synlig. Plutselig begynte mange å vise interesse for hva vi holdt på med. Flere og flere ville hjelpe til, vi fikk forespørsler om kursing og innlegg på konferanser. Det strømmet på; ikke bare fra Oslo, men fra mange andre steder i Norge. Mange flyktninger og asylsøkere med funksjonsnedsettelser kom også til Abloom for å få hjelp, og vi aktiverte frivillige fra Syria, Irak og andre land. Dette arbeidet var helt nødvendig, og vi måtte gjøre alt fra bunnen av. En så ung organisasjon uten ordentlig driftsstøtte trenger ståpåvilje for å klare å takle en sånn strøm av mennesker med så komplekse problemer. Men vi klarte det med støtte fra Oslo kommune. 

Åse Kleveland gjestet Abloom Filmfestivals fagkonferanse i 2017.  Hun og Faridah hadde da kjent hverandre i mange år. Les mer om vennskapet mellom Åse Kleveland og Faridah her.  (Dagsavisen). 

Fra ensomhet til Prinsesse Märtha Louise-besøk


STORFINT BESØK: Prinsesse Mãrtha Louise, Oslo-ordfører Marianne Borgen og Faridah Nabaggala på Ablooms fagkonferanse

STORFINT BESØK: Prinsesse Mãrtha Louise, Oslo-ordfører Marianne Borgen og Faridah Nabaggala på Ablooms fagkonferanse

I 2018 var det mange som var involvert i Ablooms aktiviteter. Det ble mye aktivitet gjennom Mini Abloom, Aktivisering av Flyktninger og Asylsøkere, kursing og den store filmfestivalen i 2018. Da gjestet Prinsesse Märtha Louise og ordfører Marianne Borgen (SV) Abloom fagkonferanse under Abloom filmfestival i uke 47 (Borgen hadde gjestet festivalen en gang før). 

— For Abloom og byen generelt var det viktig å se at en prinsesse, en ordfører og mange helt normale mennesker kunne møtes og lære om Universell Utforming. Tenk på hvor langt vi har kommet på disse årene, sier hun. 

Men Faridah ønsket å få mer ut av den plattformen hun nå hadde skapt. Hun visste at mange religiøse minoritetsspråklige slet med stigma og skadelige tabuer. Mennesker med funksjonsnedsettelse har blitt stigmatisert i mange hundre år, og altfor mange tror at deres funksjonsnedsettelse er en guddommelig straff. Så en dag kom Faridah inn på kontoret og hadde bestemt seg:

— Jeg måtte gjøre noe. Noen foreldre med minoritetsspråklig bakgrunn tror at det å få et barn med funksjonsnedsettelse er en  guddommelig straff, og jeg klarte ikke lenger å akseptere at det var sånn. Men jeg hadde også personlig erfaring med dette. Jeg vokste opp med en funksjonshemmet bror. Moren vår trodde at hans funksjonsnedsettelse var en guddommelig straff. Hun gikk til prester og imamer for få ham helbredet. Men det gikk selvfølgelig ikke, og det var vondt å se min mors fortvilelse. Så i 2018 besluttet jeg at vi skulle jobbe for at religiøse ledere, politikere, brukere og pårørende kunne samles rundt en felles erklæring med et enkelt budskap: “Funksjonsnedsettelse er ikke en guddommelig straff”. 


Daværende kulturminister Trine Skei Grande (V), Ablooms leder Faridah Nabaggala og Oslos ordfører Marianne Borgen. Her på signeringsseremonien til felleserklæringen i 10. april 2019.

Daværende kulturminister Trine Skei Grande (V), Ablooms leder Faridah Nabaggala og Oslos ordfører Marianne Borgen. Her på signeringsseremonien til felleserklæringen i 10. april 2019.

Slåss mot tabuer

Og da begynte ting å skje. Det ble workshop, signeringsseremoni og mye kommunikasjonsarbeid. Vi skulle ha færre tabuer, og mer kunnskap inn i menigheter, moskeer, templer og de tusen hjem. Og nå i 2021 ser vi et fantastisk resultat. Fire ministre, en lang rekke religiøse ledere, forskere, pårørende og andre har skrevet under på denne flotte erklæringen. 

— Vi har jobbet hardt og måttet bruke mye tid på å forklare samfunnet hva dette virkelig dreier seg om. At noen kan slite med tanker om at de blir straffet av det guddommelige kan virke fjernt og komplisert. Men jeg vet at mange nå har fått øynene opp for tematikken, sier Faridah. 

Dette er blitt så viktig for Abloom at Faridah og crewet bestemte at jubileumsfestivalen skulle ha temaet «Ingen straff, men velsignelse!». 

Det ble også brukt mye tid på Mini Abloom, som nå var blitt flyttet til Rommen skole på Stovner. Hundrevis av unger får hvert år oppleve pop-up festivalen, massevis av moro og aktivitet. 

— Wow, hva skal man si? Jeg er stolt av alt Mini Abloom har fått til for barn og unge på Tøyen og Stovner. Det er veldig morsomt å se den glede og energi disse barna får når de lærer om inkludering. 

Sammen skal vi bryte ned tabuer og misoppfattelser – også i minoritetsmiljøer. 

2020 året som snudde alt på hodet

Vi hadde et spesielt år på grunn av koronaviruset og de restriksjoner som gjorde mye vanskelig. Men håndteringen av pandemien ga oss mye kunnskap og verdifull erfaring.  


FORFATTER: Faridah Nabaggala har gitt ut en flott barnebok om koronaviruset. Den er oversatt til mange språk, og er også tilgjengelig som lydbok!

FORFATTER: Faridah Nabaggala har gitt ut en flott barnebok om koronaviruset. Den er oversatt til mange språk, og er også tilgjengelig som lydbok!

—  Da festivalgruppen bestemte at tema for årets filmfestival skulle være død og sorg, ante vi ikke at 2020 skulle bli så vanskelig og vondt for vår målgruppe. Aldri før har vårt samhold og vår dugnadsånd blitt stilt sånn på prøve. Samtidig måtte jeg som leder ta ansvar for å minimere risikoen for smittespredning ifm våre arrangementer, og samtidig ta initiativ til å skape suksesser. Gode og smittevernskorrekte ideer måtte settes ut i live  – og det måtte skjer raskt. 

Faridah hadde rikelig med erfaring og kunnskap fra før. Men hun måtte, som mange andre ledere i 2020, snu seg rundt og ta store avgjørelser som dyttet organisasjonen i en innovativ og kreativ retning.

— Jeg er en changeleader, en som våger å ta avgjørelser i vanskelige tider. God ledelse er alltid viktig, men spesielt avgjørende når kriser krever omstilling. Forandring skremmer meg ikke, det motiverer og inspirer meg. Jeg er en sterk leder med evne til å stå støtt i stormen, gripe muligheter og løse problemer lenge før de blir alvorlige. Mange mennesker er avhengig av min evne til å være sterk og klar, og jeg vet at jeg har hjulpet mange familier og individer i 2020, forteller Faridah. 

Abloom-lederen er veldig glad for og stolt av å ha bidratt til å stoppe spredningen av Covid-19 i Norge. 

— Jeg har bidratt til å opprettholde nødvendig helse for mange der ute. Men jeg føler jo alltid at det er tid og rom for å gjøre mer.  Derfor bestemte jeg meg for å bli forfatter, og skrev en kul og spennende digital barneboklet om en kar som heter Koronaviruset. Boken har hjulpet mange minoritetsspråklige, funksjonshemmede og spesielt barn, til å endelig forstå koronaviruset og smittevern. 

For en skaperkraft, for en vilje! Der mange andre sank ned i motløshet og frustrasjon, tok Faridah Nabaggala enda flere initiativ. 

Faridah som kunstner og inspirasjonskilde

På rekordtid klarte hun å lage en rekke barnesanger og var aktiv som kunstner både sent og tidlig. Hun utarbeidet også flere glimrende barnebøker som i løpet av 2021 blir publisert. I tillegg begynte hun å arbeide på en selvbiografisk tekst – så barn, unge og voksne over hele landet kunne bli styrket av hennes historie. 

— En changeleader som meg våger å bruke alle tilgjengelige verktøy i kampen for et mer rettferdig og inkluderende Norge. Jeg gir barn, ungdom og voksne pågangsmot og styrke gjennom å være et levende bevis på at man klare hva som helst – hvis man bare har ståltro på seg selv, gjennomføringsevne og et klart definert prosjekt, forteller Faridah.

Hun varsler også at det vil komme mange gode fortellinger, sanger og annen kunst fra henne i 2021 og årene som kommer. Faridah Nabaggala er virkelig kunsteren som omfavner annerledeshet, og hun elsker livet som kunstner.
— Verden har bare så vidt sett begynnelsen på alt jeg har å tilby. Her er det bare å glede seg. La oss danse, le, synge og feire mangfoldet. Bli med! 

Avantgarde sangerinne

18. mars 2021 slapp hun sine første to barnesanger, og det var mange rundt om i de tusen hjem som jublet over at Faridah endelig delte sin musikk.


I mars 2021 slapp sangerinne Faridah Nabaggala sine første to barnesanger.

I mars 2021 slapp sangerinne Faridah Nabaggala sine første to barnesanger.

— Jeg har alltid elsket å formidle følelser, tanker og min lidenskap gjennom sang. Min oppvekst var full av musikk og kunstneriske uttrykk. Musikk er jo et universelt språk som gjør at du blir i stand til å gjøre en forskjell, nå inn til sjelen til folk – og “flytte fjell”. For å høre på singlene “På en støvete jordklode” og “Jeg er en liten runding” – klikk seg inn på abloom.no/musikk.

Sangerinne Nabaggala forteller at det var viktig for henne å bruke sangstemmen sin til å hjelpe mennesker gjennom pandemien. Ennå er vi ikke i mål, men det betyr ikke at vi er fortapt, mener hun:

— Jeg håper at min musikk kan hjelpe mange som lever med tung depresjon og føler at livet ikke lenger har noe å gi dem. La oss danse, le og kose oss – og samtidig opprettholde smittevernet. 

Suksess på nett

Abloom var dessverre nødt til å holde hele Abloom filmfestival 2020 med tema “Død og Sorg. En bortgjemt virkelighet” på nett. Men det var nok en fantastisk suksess for Faridah og Abloom! 


VENNINNER FOR LIVET: Fantastiske Åse Kleveland har vært en god venninne og støttespiller for Faridah Nabaggala. Her på Abloom Filmfestival 2017.

VENNINNER FOR LIVET: Fantastiske Åse Kleveland har vært en god venninne og støttespiller for Faridah Nabaggala. Her på Abloom Filmfestival 2017.

— Abloom filmfestival feiret ni år. Som en pragmatisk leder jobbet jeg og crewet mitt intensivt med å skape gode og kunnskapsøkende kulturopplevelser — og fikk sikret en arrangemenentsstruktur som kunne bygge videre på det vi hadde før pandemien.

Abloom presenterte en flunkende ny strømmeplattform kalt “Abloom Play”, med både kvalitet og kvantitet. Mange fikk muligheten til å strømme det virtuelle programmet for festivalen. Dette bidro til at vi nådde ut til flere mennesker i Norge og verden, som ellers kanskje ikke ville ha kunnet deltatt på festivalen. Det totale besøkstallet for 2020-festivalen var 8484, og det regner vi som en fenomenal suksess.

2021 – lys, glede og fest

Faridah gikk inn i 2021 med mer energi enn noen gang. Nå skulle den tiende Abloom filmfestival planlegges, Mini Abloom skulle bli en stor paraidrettsdag, flere mennesker skulle inn i organisasjon – og alt måtte styres med klokskap. 

— 2021 skal bli vårt aller beste år. Uansett hva som skjer i verden, kommer vi til å feire tiårsjubileet med sang, dans og glede. Jeg gleder meg spesielt til høydepunktene: jubileumskonferansen den 25. november og den internasjonale mottakelsen den 23. november. Begge foregår på Saga kino i Oslo, sier Ablooms leder.

Abloom filmfestival skal være mer digitalt tilgjengelig, og derfor streamer vi noen av arrangementene på nett. Husk at uke 47 også er Awareness Week –  en stor informasjonskampanje for å gjøre folk mer opplyst om situasjonen til barn og unge som lever med funksjonsnedsettelse. 

Det gir resultater

Leder Nabaggala blir glad og smiler når hun tenker tilbake på alt hun har fått til. 


IIllustrasjon som knytter sammen både Faridahs kommende bok “På eventyr med Koronaviruset” med hennes første to sanger.

IIllustrasjon som knytter sammen både Faridahs kommende bok “På eventyr med Koronaviruset” med hennes første to sanger.

— Fra ensomheten i 2005 til alt jeg nå kan si at jeg har utrettet i 2021: det kommer av innsats, fokus, styrke, glede og engasjement. Engasjement fra meg, fra frivillige fra krigssoner, fra foreldre, fra lærere, fra småbarn, fra samfunnet, fra kjendiser og politikere. Det viser seg at det å slåss målrettet i mange nok år gir resultater. 

— Jeg føler meg ikke alene lenger. Og mange andre i min situasjon har også blitt hentet ut av skyggene. Hver gang noen kommer seg ut av tabuer, skam og vrangforestillinger, hjelper de andre ut av samme gjørme. Og dét er målet med Abloom, sier hun. 

— Fortsetter til jeg dør 

Og fremtidsplanene er helt klare. Ingenting kan få Faridah Nabaggala til å glemme de hun slåss for. 

— Jeg skal fortsette med dette arbeidet helt til jeg dør. Jeg vil ha inspirert så mange unge at de føler at dette er noe som må videreføres. Denne målgruppen forsvinner ikke, samme hvor mye vi skulle ønske at problemene ble løst så raskt som mulig. Men vi kan inkludere og involvere alle, og det vil fortsette å produsere resultater. 

Medie- og kommunikasjonsarbeidet vårt i Abloom har alltid vært veldig viktig. Det tar tid, det koster, men det gir viktige endringer på lang sikt. Påvirkningsarbeidet er tidkrevende: det er kompliserte prosesser. Men synligheten og tilliten som opparbeides over måneder og år er fundamentalt viktige for Ablooms arbeid. Og forhåpentlig vil det føre til at målgruppen vår skal bli sett, verdsatt og hørt.  


Flotte Faridah Nabaggala fortsetter innsatsen for å gi en stemme til de stemmeløse.

Flotte Faridah Nabaggala fortsetter innsatsen for å gi en stemme til de stemmeløse.

Faridahs bidrag til norsk kultur

Norge er blitt et kulturelt rikere land, takket være Faridahs bidrag til økt mangfold i norsk film og filmkultur. Å starte sin egen filmfestival er noe de aller færreste kan putte på CVen. Men det er nesten ufattelig at man kan klare det som innvandrer, alenemor til et barn med funksjonsnedsatte – og det at norsk ikke er hverken første, andre eller tredje språk.

— I tillegg skal jeg hjelpe Norsk Filminstitutt med inkluderingsarbeidet. Jeg vil at flere stemmer skal få slippe til, fordi det er reflekterer hvordan samfunnet faktisk er satt sammen — ikke bare fordi noen trenger å dokumentere inkluderingsarbeid, sier Faridah.

Men det er ikke bare ti år med filmfestival, bokproduksjon, pop-up barnefestival og musikkproduksjon som utgjør Faridahs kulturbidrag. Det er også det totale arbeidet som Abloom har levert – som gjør at mange flere mennesker i dag våger og vil ytre seg kreativt i Norge. 

— Alle skal ha mulighete til å bli med 100% i det norske samfunnet, og ikke akseptere at man blir holdt nede i en gitt kategori. Vi må gi barn en visshet om at de kan bli hva som helst, tenke hva som helst og at man må jobbe hardt for å gjøre drømmer til virkelighet, sier hun.

Faridah sitter også i forskjellige råd og utvalg innen samfunn, kultur og helse, samt at hun rådgir kommuner og stat på forskjellige måter. 

— Ikke vær et offer

Leder Nabaggala har noen råd til alle der ute som ønsker å bidra til forandringer i samfunnet: 

— Hindringer er ikke problemet, det er bare en mulighet til å finne en løsning. Du må sette deg inn i det. Ikke bry deg om bagateller, og ikke vær et offer. Du har for mye å gjøre på denne kloden til å bry deg om dette. Man må finne et eller annet inni seg selv, i sitt liv som man kan bygge på — et eller annet i deg som ingen kan ta fra deg. Se på det som et verktøy som bare er ditt. 

Faridah legger stor vekt på det å være nysgjerrig, prøve seg frem og gjøre et forsøk. 

— Jeg spør alltid. Det er ingenting å tape på å spørre. Det finnes svar på alt mulig. Bare spør om hjelp! Så tidlig som mulig. Benytt deg av absolutt alle hjelpemidler og løsninger som finnes. En eller flere dere ute har opplevd det samme, sier hun. 

Vi som mennesker er ikke alltid sterke, og heller ikke alltid svake. Noen trenger å være rundt en person de kan se opp til. Kanskje de aldri har hatt et forbilde? 

— Men for meg er det viktig å ikke tenke på at jeg er en rollemodell. Hvis du kommer ut av den boksen vi er flinke til å leve i og sette andre i, og tenke større på ting og seg selv, så glemmer man at man representerer en gruppe, og man får mer gjort her i livet, sier hun. 

Om livskall 

Livskallet til Faridah er å hjelpe andre, rett og slett. Hun forteller at  hvis hun fokuserer på negative aspekter og hendelser, så bremser alt og hun får ikke til noe.

— Men den gruppen jeg prøver å hjelpe har en verdi, en mening her i livet og samfunnet, og jeg har selv valgt dette oppdraget. Min aktivitet skal virkelig komme andre mennesker til gode — også neste generasjon, sier hun. 

Noe av det viktigste Faridah gjentar når hun snakker om sitt liv og virke er hvor essensielt det er å finne sitt kall og handle ut ifra det kallet. 

Kraft og interesse 

Så hva er det som gjør at Faridah aldri mister krefter eller interesse? Hvor får hun energien fra? 

— Hver gang jeg hjelper noen, og noen kommer og gir meg en klem eller smiler til meg på gata. Når folk sier de har fått et bedre liv av å vite mer. Det å se at det jeg gjør gir folk håp og glede – og at de bekrefter at det jeg gjør betyr noe: Det er min energikilde!


77117955_2720098784725893_4613414566670368768_o.jpg