Notice: Test mode is enabled. While in test mode no live donations are processed.

kr. 0
Select Payment Method

"Jamila" (pårørende) frykter barnevernet

- Tenk at det er ti år siden jeg sto på Filmens Hus med kun en idé og et stort engasjement for barn og unge med funksjonsnedsettelse. Noen år tidligere hadde jeg selv blitt mor til et barn med spesielle behov, og jeg så hvor utfordrende det var for foreldre å finne frem til riktig hjelp. Problemet er fortsatt like aktuelt: Barn og unge med funksjonsnedsettelse blir ikke ordentlig verdsatt, sett og hørt. Mange lever fortsatt med unødvendig mange hindringer i hverdagslivet, blir isolerte og marginaliserte. Mange pårørende er så slitne at de får dårlig økonomi og store helseproblemer. Abloom skal fortsette å bidrar til å endre holdninger og atferd i minoritetsmiljøer med skadelige tanker om at funksjonsnedsettelse er en guddommelig straff. Faktisk ble vi så engasjert i dette temaet at vi valgte å gi jubileumsfestivalen temaet «Ingen straff, men velsignelse!», sier Abloom-leder Faridah S. Nabaggala.

Av Johannes Hellstrand Frøshaug. Intervjuer: Faridah S. Nabaggala.

“Jalima” ønsker ikke å bruke sitt ekte navn eller vise ansiktet, men forteller sin historie til Faridah.

Da “Jamila” kom til Oslo fra Iran i 2011 var hun 8 måneder på vei med hva som skulle vise seg å være et multihandikappet barn. Med seg hadde hun en voldelig mann og en svigermor som hadde overbevist henne om at barnevernet kom til å ta barnet og at politiet sannsynligvis kom til å voldta henne. Veien ut av marerittet skulle ta mye lenger tid enn hva man skal kunne forvente.

 

Da “Jamila” kom til Norge i 2011 hadde hun vært gift med “Hassan” i 5 år. Dette var et tvangsekteskap. De flyttet inn i en leilighet i Oslo og “Jamila” følte seg fanget i et psykisk og fysisk voldelig fengsel. Hun hadde ingen å prate med og visste ingenting om sine rettigheter, både som mor for et funksjonsnedsatt barn og som menneske i et nytt land. Svigerforeldrene bodde også i Norge, og de hadde overbevist “Jamila” om at å snakke med barnevernet var “farlig”. I Norge fungerte det nemlig sånn at barnevernet er onde, hater mørkhudede og at politiet voldtar over en lav sko. “Jamila” var livredd for å prate med noen om barnet sitt, som trengte mye hjelp, og om sitt uutholdelige forhold til mannen. Hun ble presset av mannen og hans familie til å holde seg inne og ikke prate med folk med mindre det var helt nødvendig.

 

– Fysioterapeuten til barnet mitt ordnet psykolog for meg. Jeg fikk et brev om at jeg hadde fått psykolog, men mannen min kastet brevet. Da jeg omsider kom til psykologen, sa jeg ingenting på flere av timene vi hadde sammen. En dag kom det en tolk. Jeg var redd for å fortelle noe som helst. Da vi var ferdige med timen, tok tolken meg til siden og spurte meg: “Hvorfor er du redd? Jeg ser på deg at du er redd og skjelven. Hvorfor sier du ikke hele sannheten?”. Jeg fortalte han om frykten for barnevernet og politiet. At barnevernet kom til å ta barnet mitt og at politiet voldtar. Han sa at det var tull og at jeg måtte fortelle alt. Han sa at alle ser på deg at du er glad i barnet ditt. Ingen kommer og tar barnet ditt. Dagen før neste time hos psykologen slo mannen min meg og kastet meg ut av leiligheten. Da jeg kom til psykologen dagen etter fortalte jeg at han hadde slått meg dagen før. Hun sa til meg at hun ikke kunne la meg dra hjem. Hun sa jeg måtte gå og hente barnet mitt i barnehagen, noen rene klær og komme tilbake med taxi. Hun sa hun skulle hjelpe meg med å komme meg til krisesenteret.

 

Jeg flyttet inn til onkelen min og fortalte han alt. At jeg ble slått hver dag, at svigerforeldrene mine behandlet meg forferdelig og at jeg ikke under noen omstendigheter kunne fortsette å leve med mannen min. De var alle enige. Den dagen ringte svigermoren min onkelen og broren min og sa at jeg var en hore og at jeg ikke var velkommen tilbake.

 

“David” ble 5 og “Jamila” hadde fortsatt ansvaret for han helt alene.

 

– Klokken 5 sto jeg opp og reiste 45 minutter med buss for å levere han i barnehagen. Så dro jeg på skolen på Helsfyr og før jeg hentet han i barnehagen. Bydelen hjalp ikke meg med å få byttet barnehage. Det var veldig stressende, både fysisk og psykisk. En dag jeg leverte barnet mitt i barnehagen falt jeg om. En av de som jobbet der ga meg vann og spurte hva som skjedde. Jeg sa at jeg ikke sover om natten fordi barnet mitt ikke sover ordentlig. Barnehagen hjalp meg med å sende flere søknader om avlastning. De sa at de måtte bytte hvilken ansatt som tok vare på barnet for å ikke bli utslitte. De mente at jeg trengte pause og avlastning. 

Faridah og “Jamila” klemmer etter intervjuet.

 

Det tok 5 år før “Jamila” fikk avlastningen hun hele tiden hadde rett på. “Jamila” og “Hassan” har i tillegg rett på en rekke hjelpemidler for å gjøre hverdagen enklere, personlig assistent og en rekke ordninger som gir økonomisk støtte. I følge “Jamila” hadde ingen fortalt henne noe om dette.

 

– Så ingen fortalte deg noe om hvilke rettigheter du har? Ikke engang på krisesenteret, fastlege eller NAV?

 

– Nei. Ingen. Jeg hørte ingenting om mine rettigheter.

 

– Hva med på sykehuset?

 

– De fortalte meg at jeg har krav på avlastning. 

 

– Og ikke en gang på skolen du går på fikk du informasjon om rettighetene dine?

 

– Nei. 

 

– Men alle visste at du har et sykt barn?

 

– Ja, alle visste.

 

På et tidspunkt var “Jamila” så sliten at hun ikke kunne gå.

 

– Jeg klarte ikke å gå. Jeg måtte ta den elektriske rullestolen hans for å dra på butikken. Han var omtrent 5 år gammel. En dag var det så mørkt at jeg ikke klarte se på barnet mitt. Jeg ringte en person og forklarte det. Vedkommende tok kontakt med barnevernet, og de tok kontakt med meg. To damer kom hjem til meg. Jeg sa at jeg var syk og helt utmattet. Jeg sa at det eneste jeg trengte var at noen hjalp meg å få han i sengen. Så de barnevernvaktene hjalp meg med det. Da fikk jeg endelig sove litt. Dagen etter hjalp de meg til fastlegen. Han ringte  ringte en ambulanse med en gang. Jeg lå på sykehuset over natten før jeg ble sendt hjem. 

 

– Men lurte ikke barnehagen på hvor du og barnet ble av?

 

– Jo, da barnet begynte å bli bedre og jeg fortsatt ikke klarte å gå, så kom de og hentet han hjemme hos meg om morgenen og leverte han tilbake. Barnehagen og skolen har alltid vært hjelpsomme. De forsto hva jeg sto i. 

 

– Men før dette?

 

– De forsto det da også, og sendte bekymringsmelding og hjalp meg med å sende søknader. Men det hjalp ikke. Derfor bestemte de seg til slutt for å hente han selv. Det var de som hjalp meg med å sende søknaden om avlastning som til slutt ble godkjent.

 

– Har du hørt at mange tror at å få et barn med funksjonsnedsettelser er en straff fra Gud?

 

– Ja, men jeg tror ikke på det. I Iran er det flaut å ha barn med funksjonsnedsettelser. De gjemmes bort. Hvis jeg kommer til Iran nå med sønnen min må jeg gjemme meg.

 

– Du er altså redd for å ta med din sønn til Iran? Selv på besøk?

 

– Ja. Det går ikke. Da blir jeg tvangsgiftet, siden det har gått 10 år og jeg ikke er gift. Og hvis det skjer, så kommer de garantert til å slå barnet mitt. 

 

– Så hvorfor tror du Allah valgte deg?

 

– Kanskje det er fordi jeg klarer meg. Broren min var 16 år og hadde en funksjonsnedsettelse. Ingen i familien min klarte å få han til toalettet. Jeg gjorde alt. Faren min sa til meg: “Fordi Gud vet at du er den snilleste, så valgte han deg”.

 

– Allah valgte deg fordi du er en spesiell mamma. Allah visste at du var spesiell. Bare du kunne ta vare på han. Derfor valgte han deg. Du må aldri høre på folk som sier at ditt barn er en straff fra Allah. Allah gjør ikke sånne ting. Allah valgte deg fordi du er en snill og sterk supermamma, som kunne ta vare på et veldig spesielt barn. Det er ikke en straff, men en gave! Gå med hodet hevet ut herfra og tenk at du ble utvalgt. Og hjertelig velkommen til Abloom. Jeg gleder meg til å møte sønnen din når vi skal til Tusenfryd, sier Faridah.

 

Sønnen til “Jamila” har nå blitt 10 år gammel, og “Jamila” har enda ikke fått i nærheten av all den hjelpen hun har krav på. Etter at hun byttet bydel har hun fått ja på en rekke søknader om PP-tjenester, hjelpemidler og økonomisk kompensasjon, men venter fortsatt. Hun har hatt et ønske om å studere til å bli vernepleier, for å hjelpe andre i samme situasjon som seg selv, men har ikke hatt tid på grunn av alt barnet og hverdagen krevde av henne.

 

– Har du noe å si til myndighetene?

 

– Ja. Småbarnsforeldre kan ikke bo i kommunal bolig der det bor masse narkomane og kriminelle. Jeg ble slått mange, mange ganger i løpet av de 5 årene jeg bodde der. Politiet gjorde ingenting. Vinduene var ikke sikret, så “David” kunne klatret ut når som helst. Jeg sov nesten aldri fordi jeg måtte passe på at han ikke falt ut av vinduet. Bydelene må ikke ha ansvaret alene om å gi den hjelpen vi har krav på. Fordi det gjøres mange feil. Med en gang jeg byttet bydel ble alt bedre.

 

Av alt man kan ta med seg av denne historien, blir kanskje det største spørsmålet: Hvordan kunne “Jamila” gå 10 år med et multifunksjonshemmet barn, uten at noen fra statlige organer, organisasjoner eller tiltak opplyste henne om hennes rettigheter? Dette er et tydelig eksempel på at vi må øke tilgangen til enkel informasjon for de med språkvansker og manglende kunnskap om det norske samfunnet.

 

Den siste måneden har Abloom mottatt flere henvendelser med lignende tematikk. Dette er et økende problem vi trenger å få på dagsordenen!