Time to give – frivillighetens grunnfjell!

Den lille damen i den lyse blå hijaben tok tak i meg og ga meg en stor klem. «Tusen takk!» sa hun.
» For at dere ville hjelpe og bruke tiden deres her». Det sa hun, Faridah. S. Nabbagala, grunnlegger
og leder av Abloom gjennom 11 år. Organisasjonen som bekjemper tanken om at
funksjonsnedsettelse er en guddommelig straff.


Akkurat da mistet jeg ordene mine, i lobbyen på Saga Kino, sammen med kollegaer som skulle bruke
dagen «Time to give». Jeg som prater med næringslivstopper daglig, fikk bare frem ett blekt « Selv
takk». For akkurat da ble det litt mye for meg:


-Jeg så masse engasjerte mennesker i fargerike hijaber fra samfunnslag jeg ikke kjenner særlig godt.


-Det sydet og summet i ord jeg ikke forstod.


-Kinoen var full av jenter og kvinner som trolig hadde en fellesnevner: en søster eller bror – ett barn
med nedsatt funksjonsevne. Noen menn så jeg, men her var det kvinnefellesskapet som dominerte.

Foto:Abloom


«Forklaringen på majoriteten av kvinner-, forteller Faridah, «-er at når en kvinne føder ett barn med
funksjonshemning , er dette sterkt tabu- og skambelagt i flere muslimske kulturer. Mange er
religiøse og tar på seg skyld. Det forklares med guds straff, eller med kvinnens gener – bæreren av
skylden. Ofte reiser mann og far sin vei, for å stifte ny familie.»
Man trenger ikke være psykolog for å forstå hva denne arenaen Abloom legger til rette for, betyr for
disse kvinnene.


Filmfestivalen åpnet av en svært dyktig konferansier Bjørnar Erikstad som balanserte alvoret i
temaet sammen med lun humor under hele festivalen. Det ble vist mye film og krydret med en
bukett av politikere og fagpersonell som holdt innlegg igjennom dagen. Vi ble ønsket varmt velkommen av Faridah S. Nabaggala. Et fantastisk varmt, engasjert menneske som fortalte oss litt om hva Abloom er, og hva det jobber for i Oslo, men også i resten av Norge.

Foto:Abloom

Byråd for kultur, idrett og frivillighet Omar Samy Gamal fra SV hadde en åpningstale der han bl.annet
roste Abloom for deres tilnærming ved å bruke film. Filmer gir den avstanden de trenger samtidig
som de kan se, lytte og forstå også når det er språklige barrierer. Han hyllet også Abloom for å sette
fokuset på de pårørende og søsken som står i krevende situasjoner nå en søster eller bror har
traumer, funksjonsnedsettelse eller andre alvorlige kroniske sykdommer.


Oslos ordfører Marianne deltok på konferansen og holdt et lite innlegg der hun roste Ablooom for å
bruke kultur til endringer, forståelse og for å gi informasjon. Innlegget til varaordfører i Oslo, Abdullah Asabeehg, var personlig da han selv har en søster med nedsatt funksjonshemming og kunne dele sin erfaring som pårørende og bror. Det er også store
utfordringer da mange føler på skam, isolasjon, ensomhet. Dette blir kanskje enda mer forsterket
blant de med minoritetsbakgrunn. Derfor er det enda viktigere å ha organisasjoner som Abloom som
informerer og bidrar til at disse får den hjelpen de har krav på og trenger samt økt livskvalitet for alle
involverte. «Be om hjelp og gi aldri opp» var budskapet som varaordføreren avsluttet med før han
ble klappet ned av scenen.

Foto:Abloom

Psykologispesialist, Phd forsker i Fafo, Lene Christine Holum holdt et innlegg fra hennes fagfelt og
erfaringer. Det er i dag ca 336.000 barn som har kroniske sykdommer og funksjonsnedsettelse som
betyr at det er over ½ million søsken til disse barna der ute. Det er veldig viktig at man ser og
anerkjenner disse søsknene og deres involvering i hverdagen. Disse barna tar og får mye ansvar samt
føler mye omsorg for sine søsken som har varierende grad av utfordringer.
Det ble også vist en del dokumentarer, samt klipp fra mer kjente filmer, som viste ulike konsepter
som berører alle som er rundt og involvert i disse barnas hverdag. Det å bruke film, enten
dokumentar eller andre filmklipp, er sterke virkemidler og gir oss seere et bedre innblikk i hvordan
ting oppleves av søsken og foresatte. Mange av oss som satt i salen kjempet hardt med tårene under
disse innslagene.


«Jeg er egentlig lillesøster, men også storesøster når broren min ikke klarer selv.» sier Karla i
dokumentaren «Karla og Nordahl» som også ligger på NRK.no. Anbefales!
«Vi kunne ikke norsk og visste ikke om hjelpen. Mamma måtte krige hardt for å få hjelp» sier Ali på

«Livet føles ikke helt riktig på en måte» fortsetter han. Han er av og til redd for broren sin som
kan bli utagerende og voldelig.


Siste kvinne ut var Trude Aamotsmo som er spesialrådgiver på Oslo Universitetssykehus. Hun
informerte om ulike rettigheter man har og om støttegrupper og andre nettverk som finnes. Trude
minnet om at det er lett å skli inn i rollen som «Løve-mamma» når barnet ditt trenger litt ekstra. Hun
oppfordret mødre om å tre litt til side, slik at hjelpeapparatet slipper til. Hun var tydelig på at
Barnevernet ikke kobles inn i situasjonen. Målet er å avlaste mor, slik at også søsken og andre i
familien blir sett og lyttet til.

Foto:Abloom


Hun hadde med seg ett glad-budskap, om at sykehuset har mange og gode ressurser for å ivareta
disse familiene. Og det budskapet er det ikke ofte vi hører fra helsesektoren! Helsevesenet ser at det
er mye god helse i å ivareta barna i familiene. «Alternativet er at vi avler traumatiserte søsken med
behandlingsbehov» sier Trude. Språkbarrierene er der. Kulturforskjellene er der. «Hvor lett er det?» tenker jeg. Hvem makter å ta kampen, kreve – og ikke gi seg – som det manes til fra politikere og helsepersonell fra scenen. Heldigvis makter noen det. Sånn som den lille damen i lyseblå hijab.

Foto:Abloom

«Selv takk» sa jeg spakt.
«Vi sees neste år» sa Faridah.
« -for vi gir oss aldri før disse barna får en stemme! »

Skrevet av Ellen Lorentzen Stene